En lang uke er over

Endelig helg. Ferdig med nesten alle oppgaver og har gjennomført min første presentasjon på engelsk. Fikk kun et spørsmål, så det må vel bety at jeg har sagt alt det fornuftige som burde sies. Bare litt mer jobb med min artikkel om kull-til-væske teknologi så kan jeg ta skikkelig helg. Men nå skal vi ut å spille fotball til solen går ned.

Soloppgang

Om jeg har sagt det før, så skader det ikke å si det igjen; Jeg har det beste rommet i huset. I dag våknet som vanlig av at solen var på vei opp, men det er ikke alltid soloppgangen er like vakker. Dette måtte bli en bra dag.

Mandag igjen

I dag var det tilbake på skolen, igjen. Det var riktig nok ikke så gale. Kun en forelesning før vi skulle ut å kikke på bygninger til prosjektet. Vi skal evaluere hvordan ulike bygninger er plassert i forhold sol, skygge og omgivelser. Skal senere lage en 3-D simulering av en bygning.

Mount Cook Area og Lake Tekapo

Hurra, forkjølelsen er over og jeg skal på tur. Lenge før solen hadde tenkt å titte over horisonten var vi på vei nordover i retning av Mount Cook. Mount Cook er New Zealand høyeste fjell på litt over 3700 meter. Vi hadde riktignok ikke tenkt oss på toppen, men vi ville ta det vakre fjellet i nærmere betraktning. Soloppgangen ble passert litt for fort etter min smak, men det ble no et bilde likevel.

Soloppgang i 100 km/t

Fotostopp. Dit og litt til skal vi.

Bilen var en gammel, svart Citroen av den sorten man kan justere høyden på understellet. Fancy, eller? Med sine myke fjæringer smøg den seg i hvert fall elegant mot målet. Etter noen korte fotostopp og en lunsjpause i Omarama var vi riktig vei helt til vi mistet avkjørselen til Mount Cook. Det var bare å snu ved nærmeste avkjørsel. Den første avkjørselen var imidlertid en rasteplass og utsiktspunkt, så vi tenkte å ta en stopp for å ta noen bilder. Stoppe er imidlertid lett å glemme når man har vakker utsikt, så med litt for stor fart traff Peter steinkanten (Peter fra USA altså, ikke meg). Det virket til å ha gått fint, men vi fant fort ut at det var gått hull på dekket. Skulle turen vår ende allerede her?

Bryan prøver å holde luften i dekket

Det var i hvert fall fin utsikt der vi punkterte. Lake Pukaki med fjellene i bakgrunnen

Nevnte Peter visste ikke om bilen hadde reserve dekk, eller hvor man fant det. Det så mørkt ut. En fortvilet Peter løp etter hjelp. Heldigvis var det en erfaren nordmann med som hadde skiftet dekk før! Etter litt romstering i bagasjerommet viste det seg at verktøyet var her og dekket var festet under bilen. Så etter noen minutter var vi tilbake på veien igjen. Hurra!

Mount Cook Village. Endelig framme! Nå var det bare å spenne på seg fjellstøvlene og legge i vei. Men utfordringene var ikke over; Bryan (Hong Kong) og Marcel (Tyskland) hadde lånt fjellsko og Bryan hadde klarte det kunststykke å få med seg to sko til venstre fot. Riktig nok er det noen som man skulle tro hadde to venstreføtter, men ingen som bruker to venstre sko så vidt jeg vet. Hmm. I stedet for å ta turen opp til Müllers hut, ble det en daltur inn Hooker Valley til Mount Cook. Hvorfor navnet Hooker Valley er ikke gått å si, men det finnes vel en naturlig forklaring. Uansett, vi nådde dagens mål: å ta Mount Cook i nærmere øyesyn. Det er et flott fjell. Jeg skal i hvert fall tilbake hit.

På vei inn Hooker Valley. En stilig hengebro.

Bryan, Marcel og Peter i Hooker Valley med Mount Cook i bakgrunnen

Etter å kommet tilbake til bilen var det på tide å finne overnatting. Vi hadde bestilt, men hvor? På grunn av litt viderekobling og rot med telefonnr hadde vår mann, Marcel, glemt å spørre hvor herberge befant seg. Akkurat nå føler jeg meg litt som Egon Olsen; omgitt av amatører. Etter en ny telefonsamtale fant vi ut at vi måtte kjøre et lite stykke til Lake Tekapo, hvor vi endelig kunne lage mat og sove lykkelig.

Neste morgen ble turen lagt til nærmeste fjelltop, Mount John. Et utsiktspunkt mot fjellene i nord og vest og slettene i sør. Det minner litt om Rohan fra Ringenes Herre. Rohan er riktig filmet et stykke lenger sør, men scener fra Pelennor fields og White Mountains foothills er filmet rett rundt hjørnet fra Lake Tekapo. Mount John er forresten plassen for New Zealands største stjerne observatorium. Vi hadde uansett en fin tur og god utsikt.

Meg på toppen av Mt John. Utsikt vestover.

Peter, Bryan og Marcel på toppen av Mt John

Utsikt mot Lake Tekapo

Nesten hjemme svingte vi Moeraki Boulders. Svære runde steiner som ligger langs stranden. Litt som store fotballer. Fascinerende. Ingen er helt sikre på hvordan de ble skapt.Moeraki Boulders: Peter på toppen av en stor stein.

Årets forkjølelse

Mandag kom selvfølgelig forskjølelsen. Det var vel ikke til å unngå når alle samboerne mine er forkjølet. Jeg håper bare den blir kortvarig.

Studiet er her nede er forøvrig mer praktisk rettet enn på NTNU. Her får lov å gå å gjøre ting og må finne opplysninger selv. Første hjemmeoppgave var å evaluere hybelen min i forhold mye energi som er lagret i den og hvor energi som gjennomsnittlig brukes. Tror dette kan bli spennende.

Potluck

I dag snødde det da jeg våknet. Ikke helt det været jeg hadde håpet på. Det er vel første gang jeg opplever at det snør i juli, og jeg hadde tenkt å spille fotball idag. Jaja. Det får bli neste uke.

I kveld var det potluck. Det er den engelske versjonen av at alle tar med seg litt mat. Med så mange ulike nasjonaliteter representert, tror vi var 50 personer tilsammen, så ble det mye rar mat å prøve. Kort oppummert sushi smaker bedre enn forventet så lenge den ikke inneholder tunfisk. Folk er generelt veldig glad i ting med sjokolade, og kiwier har tidenes mest uhygenisk dessert; en slags karamell og sjokolade blanding som man bare drar skjeen eller fingeren for få en smak. Viktig å være først!

Marked og tur til Tunnel Beach

Lørdag morgen betyr marked eller rettere sagt Dunedin Farmers Marked. Så jeg gikk sammen med Anisha og Tereza fra tjekkia. Vi fikk til med se soloppgangen på veien.

Merkelig nok er alt på markedet billigere enn i butikken, så det er vært en tur for å kjøpe frukt og grønnsaker. De hadde mye forskjellig å by på, alt fra franske pannekaker til hjemmebrygget øl.

På markedet traff jeg Richard og Claudia fra USA. Vi fant vi skulle ta en tur til Tunnel Beach. Uten kart og med en amerikaner som hadde det vært der en gang tidligere i bil ble det en slags blåtur, en lang blåtur. Etter ca 2,5 - 3 timer fant vi fram til stranden.

Tunnel Beach består av store klipper. Det heter Tunnel Beach fordi mannen som eide stranden ville at barnene skulle kunne leke på stranden, så han laget en tunnel gjennom klippene til sandstranden nedenfor. Aboslutt verd et besøk og det ville vært enda gøyere med litt mer vind. en tur til Tunnel Beach med omvei om Mosgiel. Etter en lang tur ut til stranden klarte vi å få haik tilbake og rakk akkurat inn før regnet kom.

Kveldens høydepunkt ble rugby kamp mellom All Blacks og Australia, som New Zealand selvfølgelig vant.

Tunnel Beach

Cadbury chocolate festival

Hele uken har det vært sjokoladefestival med utdeling av gratis sjokolade. I dag var det tid for Jaffa-race. Man kan kjøpe lodd i form av en nummerert Jaffa-sjokolade. Disse blir så veltet utfor verdens bratteste gate, Baldwin street. Første sjokolade over mållinjen er vinnerloddet. Artig måte å misbruke sjokolade på. Selv om jeg ikke vant noe, fikk jeg i hvert fall gratis sjokolade.

Jordskjelv

Etter å fått mail fra Ditte om tsunamivarsel og lest og sett nyhetene fortelle om jordskjelv på vestkysten av New Zealand begynte vi å koble litt. Jeg hadde ikke vært full på onsdag, jeg hadde bare merket jordskjelvet. Til å være et jordskjelv på 7,8 gjorde det lite skade og i merket det så vidt. Kun materielle skader og en person med moderate skader ble rapportert. Jaja, jeg har ikke noe behov fr å oppleve et større jordskjelv.

Torsdag

Først skole, så joggetur og til slutt internasjonal matfestival.

Etter forelesningen traff jeg Claudia og Richard som lurte meg med på marked. Man kan jo ikke gå på marked uten å kjøpe noe, så siden jeg hadde glemt alle luene mine hjemme fant jeg ut at jeg måtte kjøpe en. Det ble en stor strikkelue i blått og grønt. Meget vakker. Et godt kjøp.

Etter en liten lunsj dro Kate og jeg på en rolig joggetur til de botaniske hager. Minnet litt om Arboretet. Sikkert enda finere når våren kommer og ting begynner å blomstre. Uansett jeg klarte å løpe meg vill i virrvarret av stier. Tror jeg skal løpe samme vei tilbake neste gang og ikke prøve å finne en raskere. Det ble til slutt en fin joggetur.

Siden det var internasjonal matfestival gadd vi ikke lage middag, men gikk for å prøve litt spennende mat for en billig penge. For meg ble det ekstra billig siden jeg oppdaget at jeg hadde fått for mange bonger i forhold til det jeg betalte. Hurra!

Etter jeg var god og mett og hadde spandert litt, lurte vi på om det var på tide å gå ut. Det endte med at alle kom hjem til oss, siden Toroa er kjent som stedet det er varmt. Det er først og fremst fordi strømmen er inkludert i leien. Det ble en interessant kveld. Ettersom Megan (min samboer) er fra Zimbabwe og Eiki (den første islendingen jeg er blitt kjent med) ble med, så ble det en interessant diskusjon om økonomi og politikk på Island, New Zealand, i Europa og Zimbabwe. Kort oppsummert: Eiki (bildet, med grillet svin på spyd) var veldig glad for at det var et land i verden som hadde en mer ødelagt økonomi enn Island.

Midtukefest

Om de har fadderuke her som i Norge vet jeg ikke, men det er i hvert fall mange fester og tilstelninger. Så etter jeg traff Philip fra Sveits litt tidligere i dag inviterte han meg like godt med på fest sammen med resten av samboerene mine.

Etter et meget kort vorspiel på grunn av kulden (de fleste boliger er rimelig kjølige i New Zealand), la vi avgårde til en New Zealandsk fest. På veien plukket vi opp en svenske som het Jens. Artig kar. Bildet er av Jens og Anisha.

Jeg fikk inntrykket av at kiwifester er litt roligere enn norske. Huset vi havnet i, eller rettere sagt utenfor til å begynne med, så helt jævlig ut. Flasker, ølbokser, oppvask og klær lå strødd. Oppvasken hadde visst bare stått noen dager og flaskene var fra forrige fest kunne den joviale verten opplyse. De hadde bare latt ting stå siden vi likevel skulle ha fest i dag. Jaja, jeg ville ikke bodd her. Og godt vi begynte ute. Vi bar sofaen ut og slo oss ned rundt det lille bålstativet som faktisk gav god varme.

Mens jeg satt der på sofaen følte jeg plutselig at alt begynte å bevege seg litt. Jeg følte kanskje det var litt tidlig å føle at ting ristet etter en 0,33 boks med øl. Philip kunne imidlertid ikke kjenne noen vibrasjoner, så han mente jeg var full. Hmm...

Etter hvert som det begynte å gå tomt for tørr ved ble det kjøligere og kjøligere, og til slutt var det slefølgelig noen klarte å velte stativet. Da var det bare å trekke innenfor. Som avslutning på kvelden klarte en av beboerne og snuble og slå hull i veggen med hodet. Bare innerveggen riktignok. Det var i hvert fall nok til å skjønne hvorfor New Zealandske hus er kalde. Ingen isolasjon mellom ytterveggen av tre og gipsplatene. Brr... Glad jeg bor på et varmt sted.

onsdag

Nå har jeg vært i to forelesninger og det ser ut til at vi kommer til å være mellom 5 og 15 studenter i hvert fag. Behagelig. Noen av øvingene virker faktisk spennende og de er med virkelighetsrettet enn i Norge.

Universitet minner forresten litt om Gløshaugen, men det ligger da ikke på en haug, men i en dal og det renner en elv gjennom campus. Hovedbygget (som stod ferdig i 1878) har riktig nok et meget respektabelt klokketårn. En tårn er jo noe et hvert anstendig universitet bør ha.

Ettersom jeg var tidlig ferdig med forelesning kunne jeg ta turen inn til sentrum for litt sightseeing og kjøpe joggesko. Man må jo ha sko til å løpe i. Joggetur i morgen.

Første forelesning

Nå er endelig alle mine flatmates (vet ikke helt hva jeg skal si på norsk. Jeg har begynt å tenke på engelsk) ankommet. Den siste er Megan fra Zimbabwe. Kult!

Mandag er endelig her, eller det er hvert fall mandag, og forelesningene begynner. Førsteside oppslaget i avisen melder imidlertid om litt is på veien, vel illustrert av fem bilder av folk som holder på å gå på tryne. De er ikke like vant til vinter her nede. Jaja, kun en forelesning i dag i "Energy resources". Har egentlig funnet ut at nesten alle fagene jeg tar her nede har samme foreleser. Han virker imidlertid dyktig og er svært begeistret for å ha noe så sjeldent som en skandinav i klassen:-)

Etter forelesning snappet jeg opp noen rykter om lunsj for 3 dollar. Så Richard og jeg gikk ned til Hare Krishna-kafeen for varm lunsj. Vegetarmat er kanskje bra, men ikke den vi fikk i dag; Pasta med saus som smaker vann. Jaja, billig lunsj var det i hvert fall.

Ferieslutt :-(

Selv om jeg enda ikke har hatt forelesning har det vært en ganske hektisk uke. Det er godt å bare kunne slappe av litt og ikke ha noen planer. Det ble riktig nok en tur innom Castle Street, som er en beryktetet festgate i Dunedin, for se hva som skjer. Mange fulle ungdommer var det i hvert fall. De yngste som begynner på universitetet i New Zealand kan være helt nede i 16 år.

Uansett, min første uke i New Zealand har vært slitsom, spennende og veldig gøy. Alle kaller meg forresten for Peter. Det var bare å gi opp å si at jeg ville kalles Joachim. Jeg er i hvert glad jeg ikke har et vanskeligere navn. Det er litt synd at sommerferien allerede er over og det egentlig ikke er sommer, men det er jo bare å glede seg til våren. Våren er jo tross alt den fineste årstiden. Når jeg sitter å skriver begynner jeg å savne Bergen litt, men det skjer så mye at jeg fremdeles er i en slags gledesrus og ikke får tenkt så mye på andre ting en å være her. Jeg tror imidlertid ikke jeg er den som savner Norge mest for øyblikket. Jeg møtte Kelli fra USA som akkurat hadde vært på snowboardcamp på Folgefonna. Hun ville tilbake til Norge fortest mulig "because Norway are so beautiful, and the people are so honest. I want to go back!". God helg!

Taieri Gorge Railway

Etter en liten tur innom universitetet for å følge opp visumsøknaden min, bar det avgårde til gratis sightseeingtur. New Zealand har nesten like mange kilometer med jernbane som Norge, men nesten ikke passasjertrafikk. Alle togstrekningene med passasjertrafikk reklameres som "scenic railway". Jernbanenettet brukes for det meste kun til gods. Fra Dunedin gikk passajertog tidligere, men nå er det kun sightseeingtog til Taieri Gorge som tar med passasjerer.

Vognene er gamle og stilige med utendørsplatform mellom hverandre. Jernbanen derimot er svingete og gjennom så smale tunneler at toget så vidt går framover. Når vi endelig kommer inn Taieri Gorge blir jeg som bergenser litt skuffet. Jeg vil i hvert fall ikke kalle utsikten spektakulær, selv om viaduktene er ganske kule.

Mitt i gokk stoppet toget for at vi skulle få servert grillmat. Universitetet hadde ikke bare reservert hele toget, men også leid inn et selskap som grillet mat til oss. Gratis mat! Mhm... Tror maten var det beste med turen.

Vel tilbake var det bare å ta bilde av stasjonen som kanskje er den peneste bygningen i Dunedin. Det er en skam at det ikke går flere tog herfra.

Det ble forresten mer gratis mat til kvelds. Pizza og filmkveld.

Innflyttet

Hurra. Nå har endelig flyttet inn i mitt nye koselige hjem. Jeg bor sammen med fire andre, Kate fra Tsjekkia, Andy fra Kina, Anisha fra New Zealand og Megan som fremdeles er på vinterferie. De virker i hvert fall som greie folk, så jeg satser på de er det og. Dessuten har jeg den beste utsikten og 1.20 seng. Ser fram til å bo her i hvert frem til sommeren.

Course Approval

New Zealand ligner en del på Norge, men på noen områder er de annerledes. Det er ikke bare å melde seg opp i fag på studweb. Nei, her må man gå rundt til proffesorene for hver enkelt institutt og få signatur for at fagene er godkjent. Det var i hvert fall tanken. Heldig som jeg er og ikke har fått mitt studentvisum enda, måtte jeg bare stå en og en halv time i kø for å få arket som skal signeres på, for så bli sendt videre og få det inndratt. Dermed slapp jeg å stå noen timer til i kø for å vente på signatur. Hurra! Jeg må i stedet betale et lite gebyr siden jeg melder meg opp litt for sent.

Skolestart

Etter å brukt de første dagene på papirarbeid og visasøknad var det tid for å møte alle de andre internasjonale studentene for informasjon om faggodkjenning med mer. Det hele begynte litt rart med en lang velkomst tale på maori. New Zealendere virker veldig stolte av maori tradisjonene sine, selv om mesteparten er etterfølgere etter britiske fanger. Borgermesteren stilte også opp i skikkelig fløyelskappe og med smykke. Det hadde vært noe for ordføreren i Bergen! Etter en gjennomgang av alle nasjonalitetene som var representert viste det seg at vi kun en jente som representerte Norge og jeg som representert Bergen. Eller flusst med amerikanere, en del tyskere og overraskende mange dansker.

Etter kun å ha snakket engelsk i 5 dager var det litt greit å kunne snakke norsk/dansk med en danske jeg havnet ved siden av. Han het forresten Jonas og studerer økonomi tror jeg. Det er vel ikke så mye mer å si i dag. Treffer stadig nye mennesker og prøver å huske alle navnene og det blir sikkert fler i kveld. Fest for internasjonale studenter...

...og et nytt liv begynner

Endelig framme her hvor jeg skal tilbringe det neste året. Føles litt rart å være så langt hjemmefra, men likevel er ting ganske likt. I hvert fall foreløpig.

Dunedin er en forholdsvis liten by, ca 110.000 innbyggere og den ligger i en mellom flere hauger. Sentrum er omtrent helt paddeflatt, mens områdene rundt er bratte bakker. Verdens bratteste gate er visst i Dunedin. Tror jeg skal ta en titt på den. Elm Lodge hvor jeg er nå ligger litt ovenfor sentrum. Bildet viser den sørlige delen av Dunedin.

Etter frokost på en kafe gikk turen til University of Otago for å fikse bolig og kikke litt rundt. Jeg føler at alle jeg møter er utrolig hjelpsomme. Alle smiler spør hvordan det går. Etter litt leting og en del papirarbeid dro jeg for å se på Toroa International House. Igjen, utrolig hyggelige folk, alle hilser og spør. Jeg fikk en omvisning og bestemte meg egentlig for at her har jeg lyst å bo. Forhåpentligvis får jeg plass.

En lang reise tar slutt...

Etter noen timer med dårlig søvn, forstyrret av litt vel noen litt vel nattaktive familier, var det bare å komme seg opp. Klokken var så vidt blitt 05:30, så burde ha gd tid til flyet 08:45. Trodde jeg. Etter kvarters spasertur over til innenriks terminalen viste det seg at jeg hadde sett en smule feil på billettutskriften. Det stod ikke 08:45, men 07:15. Da hjalp det lite at jeg prøvde å sjekke inn kl 07:00. En litt dårlig start på dagen. Heldigvis er New Zealendere veldig hjelpsomme og jeg ble raskt booket om til et fly en halvtime senere for den nette sum av 20NZD (litt over 80 kr). Billig!

Flyturen til Christchurch var ikke nevneverdig i spesiell grad, men sikkerhetsvideoen var noe for seg. Minnet litt om et dårlig tv-show fra tidlig 90-tallet. Må bare oppleves. Etter en liten stopp i Christchurch var det propellfly videre til Dunedin. Snart fremme...

Dunedin så faktisk litt større ut en jeg hadde trodd på forhånd. Flyplassen derimot var mye mindre. De hadde imidlertid rullebånd for bagasjen. Ellers var det stort sett en landingsstripe mellom noe åkre og et lite administrasjonsbygg.

Etter en halvtimes taxitur, for den nette sum av 120 kr, var jeg framme ved Elm Lodge. Mitt midlertidige hjem de neste dagene. Det var et helt greit backpackersted med en stor DVD-samling. God natt.

En lang reise

Det er et stykke til andre siden av jordkloden og man blir fort litt døgnvill av å krysse så mange tidssoner.

Det hele begynner en solskinnsdag i Bergen. Tror i hvert fall det var sol, om ikke skyene gråt fordi jeg reiste, og varmt. Etter en natt i København hos slektninger gikk reisen videre til Amsterdam. København har forresten førerløs Metro, noe som Bergen også burde fått i stedet for bybanen. Anbefaler å sitte helt fremst Metroen.

Fra Amsterdam begynner de lange flyturene. Jeg satset på komfort og reiste med kanskje verdens beste flyselskap, Singapore Airlines. Og det viste seg å være et godt valg, uten at jeg så mye annet å sammenligne med enn Aeroflot og SAS. Uansett, god service fra flyvertinnene som faktisk gikk i tettsittende kjole og så ut slik som skikkelige flyvertinner skal se ut... Herrene var forøvrig velkledd i dress. Det var god mat med flere valgmuligheter, om enn litt små porsjoner for en sulten nordmann. Heldigvis var det plass for å strekke beina, etter jeg hadde skannet gjennom utvalget av filmer(100++), tv-serier, spill, med mer. Det var forøvrig en brosjyre med øvelser for å unngå å bli helt ødelagt av flyreisen. Anbefaler å drikke mye så, man må på do og får strekt litt på legemet.

Etter 12 timer og noen ubetydelige minutter landet flyet (en Boeing 777-300 for de som lurer) i Singapore på Changi International Airport. En stor og flott flyplass og veldig rolig (trolig fordi jeg bare var der mellom 05.00 og 08.00. Her måtte jeg forøvrig ta ut saksen fra førstehjelpsmappen jeg hadde i håndbagasjen. Flyreisen til Auckland husker jeg ikke så mye av siden jeg var sykt trøtt. Zzz...

Tror de er glad i kontrollere folk i Auckland. Her skulle alt kontrolleres. De var litt skeptisk til at jeg hadde vært på fjelltur 30 dager før ankommst og måtte kikke på skoene mine at jeg ikke jordrester på de eller noen andre ting. Heldigvis klarte jeg å snike tyggispakken utenom "biometric control", før alt måtte gjennom røntgenskanning igjen. Til slutt kunne jeg legge seg ned på noen stoler og stirre litt ut på flyene før det ble noen timer dårlig søvn.

Start

Da er bloggen opprettet. Håper å være flinkere til å oppdatere den i løpet av året.