Etter et meget kort vorspiel på grunn av kulden (de fleste boliger er rimelig kjølige i New Zealand), la vi avgårde til en New Zealandsk fest. På veien plukket vi opp en svenske som het Jens. Artig kar. Bildet er av Jens og Anisha.
Jeg fikk inntrykket av at kiwifester er litt roligere enn norske. Huset vi havnet i, eller rettere sagt utenfor til å begynne med, så helt jævlig ut. Flasker, ølbokser, oppvask og klær lå strødd. Oppvasken hadde visst bare stått noen dager og flaskene var fra forrige fest kunne den joviale verten opplyse. De hadde bare latt ting stå siden vi likevel skulle ha fest i dag. Jaja, jeg ville ikke bodd her. Og godt vi begynte ute. Vi bar sofaen ut og slo oss ned rundt det lille bålstativet som faktisk gav god varme.
Mens jeg satt der på sofaen følte jeg plutselig at alt begynte å bevege seg litt. Jeg følte kanskje det var litt tidlig å føle at ting ristet etter en 0,33 boks med øl. Philip kunne imidlertid ikke kjenne noen vibrasjoner, så han mente jeg var full. Hmm...
Etter hvert som det begynte å gå tomt for tørr ved ble det kjøligere og kjøligere, og til slutt var det slefølgelig noen klarte å velte stativet. Da var det bare å trekke innenfor. Som avslutning på kvelden klarte en av beboerne og snuble og slå hull i veggen med hodet. Bare innerveggen riktignok. Det var i hvert fall nok til å skjønne hvorfor New Zealandske hus er kalde. Ingen isolasjon mellom ytterveggen av tre og gipsplatene. Brr... Glad jeg bor på et varmt sted.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar