Nå som våren er kommet fant Rich og jeg ut at det var på tide å prøve klatremulighetene i området. Dessverre har vi ikke tau, så det blir nok bare buldring enn så lenge. Vi dro uansett til Long Beach for å prøve litt og etter et par turer merket vi forbedring. Jeg blir sterkere!
Richs venn Luke kom i går, så i dag ble det en tur til halvøyen for å se etter pingviner og sjøløver. Det kom ikke så mange pingviner, men det var noen hissige sjøløver.
søndag 27. september 2009
lørdag 19. september 2009
Ølsmaking og picnic i de botaniske hager
Har vært litt småforkjølet i det siste så det har ikke blitt noe turer. Forrige helg hadde vi ølsmaking av Emersons øl. Denne helgen var det Green Man som sto for tur. Det mye rar smak man kan få ut av øl. Det ene ølet vi testet smakte søtt med blanding av banan og sjokolade, litt som bananasplit. Det var egentlig ganske godt.
Lørdagen hadde vi en liten picnic til de botaniske hager. Det var en fin vårdag med en utmerket lunsj. Trenger vel ikke å ta seg til så mye mer på en lørdag.
Lørdagen hadde vi en liten picnic til de botaniske hager. Det var en fin vårdag med en utmerket lunsj. Trenger vel ikke å ta seg til så mye mer på en lørdag.
søndag 6. september 2009
Midsemesterferie del 2 - Fiordlands
Etter å ha kommet tilbake til fastlandet var planen å kjøre vestover og ta en rute kalt the Humpridge Track. Da vi kom til Tuatapere for å få litt mer informasjon om turen og kjøpe hyttepass, ble vi imidlertid fortalt at stien var stengt pga uvær. Det hadde visst kommet en halvmeter nysnø på ryggen og det var et helikopter ute for å lete etter noen som var i området. Det viste seg i ettertid å være noen jeg kjente.
Så det ble dessverre ikke noe tur på oss der, så vi bestemte oss for å være turister og la veien nordover langs Southern Scenic Route mot Te Anau. Vi stoppet på nesten hvert eneste turistpunkt markert og tok bilder og nøt det fine været. Til slutt fant vi et backpackersted langs Lake Te Anau.
Fredag
Det viste seg at selv om vi hadde hatt fint vær på Stewart Island, så hadde det ikke vært så fint lenger vest og stort sett alt over 800 m var dekket i snø, så vi måtte finne oss i å ta en tur i litt lavere liggende områder. Til slutt fant vi en liten fjelltopp mellom alle de andre høye toppene på 919 m som var mulig å bestige. Key Summit ligger langs veien mot Milford Sound, som forøvrig også var stengt, og gav oss utsikt mot i alle retninger.
Tilbake i Te Anau var det franskmennene sin tur til å varte opp med spaghetti med tomatsaus. Så mens franskmennene skulle ha seg en liten vil og en røyk, tok Jonas og jeg en liten runde i Te Anau. Te Anau er et lite sted, koselig sted med alle nødvendige fasiliteter, til og med egen kino. Det var riktig nok kun en kinosal og d viste Brüno denne uken. Siden det var varmt og vi hadde en følelse av sommer, så måtte vi kjøpe is. Kuleis. Og den var stor. En kule er var omtrent like stor som tre norske og jeg betalte 3 dollar eller ca 14 kroner for 2 kuler! Jeg elsker isen i New Zealand.
Lørdag - Cruise i Dusky Sound
Det var endelig lørdag og lørdag er hviledag så vi bestemte oss for å ta et cruise til Dusky Sound, en av New Zealands store fjorder. Etter en rask tur over Lake Manapouri var det over i buss for å bli fraktet ned til Deep Cove, innerst i Dusky Sound, men først fikk vi en tur ned til vannkraftverket. Det var vel stort sett det samme som i et norsk vannkraftverk, men for de som er interessert ble strøm først produsert her 1969 og det har syv turbiner og generatorer med en samlet kapasitet på cirka 850 MW og årlig produksjon på 4800 GWh. Fallet er imidlertif kun på 166 m og de bruker Francisturbiner med runnerdiemeter på 3.2 m. Det morsomste var imidlertid bilde fra den siste ladningen da de sprengte tunnelen. De hadde visst brukt litt for kraftig ladning så hjelmene til alle de fine herrer og andre inviterte ble blåst av hodene. Manapouri utbyggingen er imidlertid kjent i New Zealand som første gang man gjorde motstand mot en utbygging og ble hørt. Den opprinnelige planen gikk ut på å heve Lake Manapouri 30 m, noe som ville medført oversvømmelse av flere små øyer med unikt fugleliv. Folk protesterte og ble hørt. Det var første gang folk virkelig engasjerte seg i miljøvern og det markerte starten for New Zealands miljøvernbevegelse. Manapouri er i dag ikke demmet opp og vannet som ikke går gjennom turbinene renner ut i elven som har utløp på andre siden av vannet.
Fra kraftverket gikk turen opp over Wilmot Pass før turen gikk ned verdens bratteste vei til Deep Cove. Vi hadde en liten halvtime å kikke rundt på mens båten ble gjort klar (Det virket som et enkeltmannsforetak for det var samme karen som kjørte både båt og buss), vandret vi litt rundt og så på den andre store, fancy cruisebåten som forøvrig var mye dyrere, men ikke hadde en så lang tur som vi hadde, og tok bilder av en New Zealandsk fugl.
Så var båten klar og det var bare å nyte våren mens vi tøffet utover fjorden. På veien passerte vi vakre fossefall og små øyer, bratte fjellsider og svaberg. Det var som å være hjemme. Halveis ut i fjorden kom vi forbi en fiskerhytte. Den skulle egentlig ikke vært bygget, men siden den lille øyen den lå ved var glemt (ikke tegnet inn på kartet) da Fiordlands ble verdensarvområde og siden det står ingen bygninger på land eller vann grunnere enn 0.5 m, så slapp de unna med å bygge den på påler som står en meter under vannflaten. Sleipt.
På vei tilbake nøt vi livet på soldekket foran og hvilte litt før kjøreturen hjem igjen. Det var en flott tur og jeg fikk litt hjemlengsel.
Bilder kommer
Så det ble dessverre ikke noe tur på oss der, så vi bestemte oss for å være turister og la veien nordover langs Southern Scenic Route mot Te Anau. Vi stoppet på nesten hvert eneste turistpunkt markert og tok bilder og nøt det fine været. Til slutt fant vi et backpackersted langs Lake Te Anau.
Fredag
Det viste seg at selv om vi hadde hatt fint vær på Stewart Island, så hadde det ikke vært så fint lenger vest og stort sett alt over 800 m var dekket i snø, så vi måtte finne oss i å ta en tur i litt lavere liggende områder. Til slutt fant vi en liten fjelltopp mellom alle de andre høye toppene på 919 m som var mulig å bestige. Key Summit ligger langs veien mot Milford Sound, som forøvrig også var stengt, og gav oss utsikt mot i alle retninger.
Tilbake i Te Anau var det franskmennene sin tur til å varte opp med spaghetti med tomatsaus. Så mens franskmennene skulle ha seg en liten vil og en røyk, tok Jonas og jeg en liten runde i Te Anau. Te Anau er et lite sted, koselig sted med alle nødvendige fasiliteter, til og med egen kino. Det var riktig nok kun en kinosal og d viste Brüno denne uken. Siden det var varmt og vi hadde en følelse av sommer, så måtte vi kjøpe is. Kuleis. Og den var stor. En kule er var omtrent like stor som tre norske og jeg betalte 3 dollar eller ca 14 kroner for 2 kuler! Jeg elsker isen i New Zealand.
Lørdag - Cruise i Dusky Sound
Det var endelig lørdag og lørdag er hviledag så vi bestemte oss for å ta et cruise til Dusky Sound, en av New Zealands store fjorder. Etter en rask tur over Lake Manapouri var det over i buss for å bli fraktet ned til Deep Cove, innerst i Dusky Sound, men først fikk vi en tur ned til vannkraftverket. Det var vel stort sett det samme som i et norsk vannkraftverk, men for de som er interessert ble strøm først produsert her 1969 og det har syv turbiner og generatorer med en samlet kapasitet på cirka 850 MW og årlig produksjon på 4800 GWh. Fallet er imidlertif kun på 166 m og de bruker Francisturbiner med runnerdiemeter på 3.2 m. Det morsomste var imidlertid bilde fra den siste ladningen da de sprengte tunnelen. De hadde visst brukt litt for kraftig ladning så hjelmene til alle de fine herrer og andre inviterte ble blåst av hodene. Manapouri utbyggingen er imidlertid kjent i New Zealand som første gang man gjorde motstand mot en utbygging og ble hørt. Den opprinnelige planen gikk ut på å heve Lake Manapouri 30 m, noe som ville medført oversvømmelse av flere små øyer med unikt fugleliv. Folk protesterte og ble hørt. Det var første gang folk virkelig engasjerte seg i miljøvern og det markerte starten for New Zealands miljøvernbevegelse. Manapouri er i dag ikke demmet opp og vannet som ikke går gjennom turbinene renner ut i elven som har utløp på andre siden av vannet.
Fra kraftverket gikk turen opp over Wilmot Pass før turen gikk ned verdens bratteste vei til Deep Cove. Vi hadde en liten halvtime å kikke rundt på mens båten ble gjort klar (Det virket som et enkeltmannsforetak for det var samme karen som kjørte både båt og buss), vandret vi litt rundt og så på den andre store, fancy cruisebåten som forøvrig var mye dyrere, men ikke hadde en så lang tur som vi hadde, og tok bilder av en New Zealandsk fugl.
Så var båten klar og det var bare å nyte våren mens vi tøffet utover fjorden. På veien passerte vi vakre fossefall og små øyer, bratte fjellsider og svaberg. Det var som å være hjemme. Halveis ut i fjorden kom vi forbi en fiskerhytte. Den skulle egentlig ikke vært bygget, men siden den lille øyen den lå ved var glemt (ikke tegnet inn på kartet) da Fiordlands ble verdensarvområde og siden det står ingen bygninger på land eller vann grunnere enn 0.5 m, så slapp de unna med å bygge den på påler som står en meter under vannflaten. Sleipt.
På vei tilbake nøt vi livet på soldekket foran og hvilte litt før kjøreturen hjem igjen. Det var en flott tur og jeg fikk litt hjemlengsel.
Bilder kommer
onsdag 2. september 2009
Midtsemesterferie del 1, Stewart Island
Helt sør, like utenfor kysten av Invercargill ligger Stewart Island. En forholdsvis stor øy med rundt 300-400 fastboende og den tetteste populasjonen av kiwifugler og det eneste stedet man kan se kiwifugler i dagslys.
Fredag - avreise?
Dette kunne like gjerne vært fredag 13. Jeg fikk låne bilen til Kate siden hun likevel var på Tonga og fant med et flatt hjul. (F#¤&#¤#). Det ble nok ikke avreise den dagen. Som om ikke det var nok, møtte ikke de to franskmennen til avtalt tid selv de hadde hatt hele dagen på å pakke og jeg hadde brukt en halv time, etter jeg hadde levert oppgaven min (som forøvrig ble bedre enn forventet). Jaja. Kunne det bli verre? Ja. Det manglet sveiv til heise opp bilen og alle stedene hvor de kunne fikse dekk var stengt. Det var bare å gå hjem å lage seg mat og sove ut.
Lørdag - avreise. Forsøk 2
Dekket er fikset og på plass og vi er på vei. Jonas fra Danmark, Raphael og Simon fra Frankrike og jeg. Stewart Island here we come! Etter noen timers kjøretur, ankom vi Bluff. Herfra skal vi ta båt til Stewart Island. På grunn av vind og dårlig vær i Sørishavet var det 4-5 m høye bølger. Hurra. Det var bare å sette seg ned å sove, mens barna fikk være våkne. En time senere var vi vel fremme og slappet av foran peisen på et lite backpacker sted.
Søndag - Flat, flatere, flatest
Vi fikk skyss med en båt så vi skulle slippe noen dagsetapper og kjørte oppovr elven til Freshwater. Herfra vandret vi på tvers av Stewart Island mot vestkysten og utsikt mot Antarktis. Det begynte med noen store gjørmehull (som vi kom til å se mer av de neste dagene). Det var greit og flatt i starten. Etter hvert kom fikk vi noen glimt av omgivelsene, men skogen var tett. Sakte gikk det oppover, hele 30 m på 7 km!! Før det gikk nedover 30 m på de neste 8 kilometerene!! Så høydemeter tror jeg aldri jeg har gått i løpet av en dag. Til og med Oslo er ikke så flat!! Og denne veien skulle vi tilbake dagen etter. Jaja, det var bare å nyte middagen og gå på utkikk etter kiwifugler i løpet av kvelden. Dessverre så vi ingen, men en tysker vi traff var ute hele natten og kikket og kom ikke tilbake før vi var stått opp. Heldigvis så han fire stykk.
Mandag - Langt sør
Ettersom vi bare kom til å bruke 3-4 timer på å gå tilbake til Freshwater tok vi og vandret noen timer langs stranden. Dette var egentlig den fineste delen av turen. Vinden blåste kaldt fra sør, skydekket endret seg stadig og vi var de eneste menneskene i mils omkrets. Så langt sør kommer jeg nok ikke på en stund. De er forresten veldig glad i å legge ut planker i New Zealand, så nesten halvparten av stien til Freshwater gikk på planker.
Tirsdag - En vandring gjennom skog
Tirsdag startet med et brak! Lynet slo ned like ved hytten og hele hytten ristet og franskmennene skrek. De hadde stort sett ikke sovet i løpet a natten på grunn av voldsom vind og regnvær. Det var visst storm i kastene, men når frokosten var spist stoppet regnet og vinden. Det var forøvrig havregrøt til frokost hver dag og selv om franskmennene var litt skeptisk, så spiste de. Kanskje mest fordi de ikke hadde kjøpt med seg nok brød.
Dagen ble middels lang, litt fuktig og ganske gjørmete. Det var egentlig ikke spesielt spennende og vandre i dryppende skog og kikke på gjørmehull, men jeg kunne fryde meg over at jeg var tørr. Og flire litt av franske amatører. Simon hadde bare joggesko, mens Raphael visste at 'erfarne' franskmenn går på fjelltur i jeans. De hadde riktignok lånt seg gamsjer for å holde gjørmen ute, men selv om de sa de hadde brukt gamasjer tidligere visste de ikke hvilken vei de skulle tas på. De gikk de to første dagene med gamasjene bak-fram før jeg synes det ble fordumt å ikke si ifra. De var overlykkelige for å komme fram til hytten, gjennomvåte fordi de ikke hadde en skikkelig regnjakke eller regnbukse (enda jeg hadde spurt om de hadde regnjakke og bukse før vi dro). Mens jeg laget mat, tørket Jonas klær og franskmennene sto utenfor å røykte noen blad (tror det var hasj eller noe for de var alltid lystige etterpå), som var det eneste de hadde klart å holde tørt.
Hyttene på New Zealand er ikke akkurat det samme som hjemme i Norge, standarden er mye lavere. Heldigvis har de madrasser, om enn ikke så gode som hjemme, men ellers har de stort sett ingenting. Ingen sofakrok, ingen komfyr, ingen stoler, ingen gryter, ingen kopper og fat, men "innlagt" vann har de fra en stor tønne som samler regnvann utenfor. Vedovnen er heller ikke mye å skryte av. Den er bokstavelig talt et rør du fyrer i og all varmen forsvinner ut pipen med mindre du har ovnsdøren åpen og slipper litt røyk inn i hytten. Det må nok ha vært en økonom som tenkte at dette var et bra tilbud når han fikk de gratis. Jaja. Det er no til å leve med. Tørt er det i hvert fall.
Onsdag - Sjarmøretappen
Da var det bare et par timers gange tilbake til Oban og det koselige backpackerstedet med en ovn som varmer. Siste dagen var egentlig ganske grei; vi fikk sol og slapp unna regnet. Mesteparten av turen gikk imidlertid på planker. Siden dette er en del av New Zealands Great Walks, er det mer som motorvei enn sti.
Vel tilbake i Oban var det vasking av sko og en varm dusj. De er visst strenge på at man må vaske fjellstøvlene når man forlater et område for å ikke ta med seg bakterier og planter til et nytt område. Jaja. Det ble i hvert fall en deilig hamburger til middag på den lokale puben og en liten øl for feire en vel gjennomført tur så langt. Torsdagen gav oss en fin båttur tilbake til fastlandet og vi var klar for nye eventyr.
Bilder kommer
Fredag - avreise?
Dette kunne like gjerne vært fredag 13. Jeg fikk låne bilen til Kate siden hun likevel var på Tonga og fant med et flatt hjul. (F#¤&#¤#). Det ble nok ikke avreise den dagen. Som om ikke det var nok, møtte ikke de to franskmennen til avtalt tid selv de hadde hatt hele dagen på å pakke og jeg hadde brukt en halv time, etter jeg hadde levert oppgaven min (som forøvrig ble bedre enn forventet). Jaja. Kunne det bli verre? Ja. Det manglet sveiv til heise opp bilen og alle stedene hvor de kunne fikse dekk var stengt. Det var bare å gå hjem å lage seg mat og sove ut.
Lørdag - avreise. Forsøk 2
Dekket er fikset og på plass og vi er på vei. Jonas fra Danmark, Raphael og Simon fra Frankrike og jeg. Stewart Island here we come! Etter noen timers kjøretur, ankom vi Bluff. Herfra skal vi ta båt til Stewart Island. På grunn av vind og dårlig vær i Sørishavet var det 4-5 m høye bølger. Hurra. Det var bare å sette seg ned å sove, mens barna fikk være våkne. En time senere var vi vel fremme og slappet av foran peisen på et lite backpacker sted.
Søndag - Flat, flatere, flatest
Vi fikk skyss med en båt så vi skulle slippe noen dagsetapper og kjørte oppovr elven til Freshwater. Herfra vandret vi på tvers av Stewart Island mot vestkysten og utsikt mot Antarktis. Det begynte med noen store gjørmehull (som vi kom til å se mer av de neste dagene). Det var greit og flatt i starten. Etter hvert kom fikk vi noen glimt av omgivelsene, men skogen var tett. Sakte gikk det oppover, hele 30 m på 7 km!! Før det gikk nedover 30 m på de neste 8 kilometerene!! Så høydemeter tror jeg aldri jeg har gått i løpet av en dag. Til og med Oslo er ikke så flat!! Og denne veien skulle vi tilbake dagen etter. Jaja, det var bare å nyte middagen og gå på utkikk etter kiwifugler i løpet av kvelden. Dessverre så vi ingen, men en tysker vi traff var ute hele natten og kikket og kom ikke tilbake før vi var stått opp. Heldigvis så han fire stykk.
Mandag - Langt sør
Ettersom vi bare kom til å bruke 3-4 timer på å gå tilbake til Freshwater tok vi og vandret noen timer langs stranden. Dette var egentlig den fineste delen av turen. Vinden blåste kaldt fra sør, skydekket endret seg stadig og vi var de eneste menneskene i mils omkrets. Så langt sør kommer jeg nok ikke på en stund. De er forresten veldig glad i å legge ut planker i New Zealand, så nesten halvparten av stien til Freshwater gikk på planker.
Tirsdag - En vandring gjennom skog
Tirsdag startet med et brak! Lynet slo ned like ved hytten og hele hytten ristet og franskmennene skrek. De hadde stort sett ikke sovet i løpet a natten på grunn av voldsom vind og regnvær. Det var visst storm i kastene, men når frokosten var spist stoppet regnet og vinden. Det var forøvrig havregrøt til frokost hver dag og selv om franskmennene var litt skeptisk, så spiste de. Kanskje mest fordi de ikke hadde kjøpt med seg nok brød.
Dagen ble middels lang, litt fuktig og ganske gjørmete. Det var egentlig ikke spesielt spennende og vandre i dryppende skog og kikke på gjørmehull, men jeg kunne fryde meg over at jeg var tørr. Og flire litt av franske amatører. Simon hadde bare joggesko, mens Raphael visste at 'erfarne' franskmenn går på fjelltur i jeans. De hadde riktignok lånt seg gamsjer for å holde gjørmen ute, men selv om de sa de hadde brukt gamasjer tidligere visste de ikke hvilken vei de skulle tas på. De gikk de to første dagene med gamasjene bak-fram før jeg synes det ble fordumt å ikke si ifra. De var overlykkelige for å komme fram til hytten, gjennomvåte fordi de ikke hadde en skikkelig regnjakke eller regnbukse (enda jeg hadde spurt om de hadde regnjakke og bukse før vi dro). Mens jeg laget mat, tørket Jonas klær og franskmennene sto utenfor å røykte noen blad (tror det var hasj eller noe for de var alltid lystige etterpå), som var det eneste de hadde klart å holde tørt.
Hyttene på New Zealand er ikke akkurat det samme som hjemme i Norge, standarden er mye lavere. Heldigvis har de madrasser, om enn ikke så gode som hjemme, men ellers har de stort sett ingenting. Ingen sofakrok, ingen komfyr, ingen stoler, ingen gryter, ingen kopper og fat, men "innlagt" vann har de fra en stor tønne som samler regnvann utenfor. Vedovnen er heller ikke mye å skryte av. Den er bokstavelig talt et rør du fyrer i og all varmen forsvinner ut pipen med mindre du har ovnsdøren åpen og slipper litt røyk inn i hytten. Det må nok ha vært en økonom som tenkte at dette var et bra tilbud når han fikk de gratis. Jaja. Det er no til å leve med. Tørt er det i hvert fall.
Onsdag - Sjarmøretappen
Da var det bare et par timers gange tilbake til Oban og det koselige backpackerstedet med en ovn som varmer. Siste dagen var egentlig ganske grei; vi fikk sol og slapp unna regnet. Mesteparten av turen gikk imidlertid på planker. Siden dette er en del av New Zealands Great Walks, er det mer som motorvei enn sti.
Vel tilbake i Oban var det vasking av sko og en varm dusj. De er visst strenge på at man må vaske fjellstøvlene når man forlater et område for å ikke ta med seg bakterier og planter til et nytt område. Jaja. Det ble i hvert fall en deilig hamburger til middag på den lokale puben og en liten øl for feire en vel gjennomført tur så langt. Torsdagen gav oss en fin båttur tilbake til fastlandet og vi var klar for nye eventyr.
Bilder kommer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
