Midsemesterferie del 2 - Fiordlands

Etter å ha kommet tilbake til fastlandet var planen å kjøre vestover og ta en rute kalt the Humpridge Track. Da vi kom til Tuatapere for å få litt mer informasjon om turen og kjøpe hyttepass, ble vi imidlertid fortalt at stien var stengt pga uvær. Det hadde visst kommet en halvmeter nysnø på ryggen og det var et helikopter ute for å lete etter noen som var i området. Det viste seg i ettertid å være noen jeg kjente.

Så det ble dessverre ikke noe tur på oss der, så vi bestemte oss for å være turister og la veien nordover langs Southern Scenic Route mot Te Anau. Vi stoppet på nesten hvert eneste turistpunkt markert og tok bilder og nøt det fine været. Til slutt fant vi et backpackersted langs Lake Te Anau.

Fredag
Det viste seg at selv om vi hadde hatt fint vær på Stewart Island, så hadde det ikke vært så fint lenger vest og stort sett alt over 800 m var dekket i snø, så vi måtte finne oss i å ta en tur i litt lavere liggende områder. Til slutt fant vi en liten fjelltopp mellom alle de andre høye toppene på 919 m som var mulig å bestige. Key Summit ligger langs veien mot Milford Sound, som forøvrig også var stengt, og gav oss utsikt mot i alle retninger.

Tilbake i Te Anau var det franskmennene sin tur til å varte opp med spaghetti med tomatsaus. Så mens franskmennene skulle ha seg en liten vil og en røyk, tok Jonas og jeg en liten runde i Te Anau. Te Anau er et lite sted, koselig sted med alle nødvendige fasiliteter, til og med egen kino. Det var riktig nok kun en kinosal og d viste Brüno denne uken. Siden det var varmt og vi hadde en følelse av sommer, så måtte vi kjøpe is. Kuleis. Og den var stor. En kule er var omtrent like stor som tre norske og jeg betalte 3 dollar eller ca 14 kroner for 2 kuler! Jeg elsker isen i New Zealand.

Lørdag - Cruise i Dusky Sound
Det var endelig lørdag og lørdag er hviledag så vi bestemte oss for å ta et cruise til Dusky Sound, en av New Zealands store fjorder. Etter en rask tur over Lake Manapouri var det over i buss for å bli fraktet ned til Deep Cove, innerst i Dusky Sound, men først fikk vi en tur ned til vannkraftverket. Det var vel stort sett det samme som i et norsk vannkraftverk, men for de som er interessert ble strøm først produsert her 1969 og det har syv turbiner og generatorer med en samlet kapasitet på cirka 850 MW og årlig produksjon på 4800 GWh. Fallet er imidlertif kun på 166 m og de bruker Francisturbiner med runnerdiemeter på 3.2 m. Det morsomste var imidlertid bilde fra den siste ladningen da de sprengte tunnelen. De hadde visst brukt litt for kraftig ladning så hjelmene til alle de fine herrer og andre inviterte ble blåst av hodene. Manapouri utbyggingen er imidlertid kjent i New Zealand som første gang man gjorde motstand mot en utbygging og ble hørt. Den opprinnelige planen gikk ut på å heve Lake Manapouri 30 m, noe som ville medført oversvømmelse av flere små øyer med unikt fugleliv. Folk protesterte og ble hørt. Det var første gang folk virkelig engasjerte seg i miljøvern og det markerte starten for New Zealands miljøvernbevegelse. Manapouri er i dag ikke demmet opp og vannet som ikke går gjennom turbinene renner ut i elven som har utløp på andre siden av vannet.

Fra kraftverket gikk turen opp over Wilmot Pass før turen gikk ned verdens bratteste vei til Deep Cove. Vi hadde en liten halvtime å kikke rundt på mens båten ble gjort klar (Det virket som et enkeltmannsforetak for det var samme karen som kjørte både båt og buss), vandret vi litt rundt og så på den andre store, fancy cruisebåten som forøvrig var mye dyrere, men ikke hadde en så lang tur som vi hadde, og tok bilder av en New Zealandsk fugl.

Så var båten klar og det var bare å nyte våren mens vi tøffet utover fjorden. På veien passerte vi vakre fossefall og små øyer, bratte fjellsider og svaberg. Det var som å være hjemme. Halveis ut i fjorden kom vi forbi en fiskerhytte. Den skulle egentlig ikke vært bygget, men siden den lille øyen den lå ved var glemt (ikke tegnet inn på kartet) da Fiordlands ble verdensarvområde og siden det står ingen bygninger på land eller vann grunnere enn 0.5 m, så slapp de unna med å bygge den på påler som står en meter under vannflaten. Sleipt.

På vei tilbake nøt vi livet på soldekket foran og hvilte litt før kjøreturen hjem igjen. Det var en flott tur og jeg fikk litt hjemlengsel.

Bilder kommer