Midtsemesterferie del 1, Stewart Island

Helt sør, like utenfor kysten av Invercargill ligger Stewart Island. En forholdsvis stor øy med rundt 300-400 fastboende og den tetteste populasjonen av kiwifugler og det eneste stedet man kan se kiwifugler i dagslys.

Fredag - avreise?
Dette kunne like gjerne vært fredag 13. Jeg fikk låne bilen til Kate siden hun likevel var på Tonga og fant med et flatt hjul. (F#¤&#¤#). Det ble nok ikke avreise den dagen. Som om ikke det var nok, møtte ikke de to franskmennen til avtalt tid selv de hadde hatt hele dagen på å pakke og jeg hadde brukt en halv time, etter jeg hadde levert oppgaven min (som forøvrig ble bedre enn forventet). Jaja. Kunne det bli verre? Ja. Det manglet sveiv til heise opp bilen og alle stedene hvor de kunne fikse dekk var stengt. Det var bare å gå hjem å lage seg mat og sove ut.

Lørdag - avreise. Forsøk 2
Dekket er fikset og på plass og vi er på vei. Jonas fra Danmark, Raphael og Simon fra Frankrike og jeg. Stewart Island here we come! Etter noen timers kjøretur, ankom vi Bluff. Herfra skal vi ta båt til Stewart Island. På grunn av vind og dårlig vær i Sørishavet var det 4-5 m høye bølger. Hurra. Det var bare å sette seg ned å sove, mens barna fikk være våkne. En time senere var vi vel fremme og slappet av foran peisen på et lite backpacker sted.

Søndag - Flat, flatere, flatest
Vi fikk skyss med en båt så vi skulle slippe noen dagsetapper og kjørte oppovr elven til Freshwater. Herfra vandret vi på tvers av Stewart Island mot vestkysten og utsikt mot Antarktis. Det begynte med noen store gjørmehull (som vi kom til å se mer av de neste dagene). Det var greit og flatt i starten. Etter hvert kom fikk vi noen glimt av omgivelsene, men skogen var tett. Sakte gikk det oppover, hele 30 m på 7 km!! Før det gikk nedover 30 m på de neste 8 kilometerene!! Så høydemeter tror jeg aldri jeg har gått i løpet av en dag. Til og med Oslo er ikke så flat!! Og denne veien skulle vi tilbake dagen etter. Jaja, det var bare å nyte middagen og gå på utkikk etter kiwifugler i løpet av kvelden. Dessverre så vi ingen, men en tysker vi traff var ute hele natten og kikket og kom ikke tilbake før vi var stått opp. Heldigvis så han fire stykk.

Mandag - Langt sør
Ettersom vi bare kom til å bruke 3-4 timer på å gå tilbake til Freshwater tok vi og vandret noen timer langs stranden. Dette var egentlig den fineste delen av turen. Vinden blåste kaldt fra sør, skydekket endret seg stadig og vi var de eneste menneskene i mils omkrets. Så langt sør kommer jeg nok ikke på en stund. De er forresten veldig glad i å legge ut planker i New Zealand, så nesten halvparten av stien til Freshwater gikk på planker.

Tirsdag - En vandring gjennom skog
Tirsdag startet med et brak! Lynet slo ned like ved hytten og hele hytten ristet og franskmennene skrek. De hadde stort sett ikke sovet i løpet a natten på grunn av voldsom vind og regnvær. Det var visst storm i kastene, men når frokosten var spist stoppet regnet og vinden. Det var forøvrig havregrøt til frokost hver dag og selv om franskmennene var litt skeptisk, så spiste de. Kanskje mest fordi de ikke hadde kjøpt med seg nok brød.

Dagen ble middels lang, litt fuktig og ganske gjørmete. Det var egentlig ikke spesielt spennende og vandre i dryppende skog og kikke på gjørmehull, men jeg kunne fryde meg over at jeg var tørr. Og flire litt av franske amatører. Simon hadde bare joggesko, mens Raphael visste at 'erfarne' franskmenn går på fjelltur i jeans. De hadde riktignok lånt seg gamsjer for å holde gjørmen ute, men selv om de sa de hadde brukt gamasjer tidligere visste de ikke hvilken vei de skulle tas på. De gikk de to første dagene med gamasjene bak-fram før jeg synes det ble fordumt å ikke si ifra. De var overlykkelige for å komme fram til hytten, gjennomvåte fordi de ikke hadde en skikkelig regnjakke eller regnbukse (enda jeg hadde spurt om de hadde regnjakke og bukse før vi dro). Mens jeg laget mat, tørket Jonas klær og franskmennene sto utenfor å røykte noen blad (tror det var hasj eller noe for de var alltid lystige etterpå), som var det eneste de hadde klart å holde tørt.

Hyttene på New Zealand er ikke akkurat det samme som hjemme i Norge, standarden er mye lavere. Heldigvis har de madrasser, om enn ikke så gode som hjemme, men ellers har de stort sett ingenting. Ingen sofakrok, ingen komfyr, ingen stoler, ingen gryter, ingen kopper og fat, men "innlagt" vann har de fra en stor tønne som samler regnvann utenfor. Vedovnen er heller ikke mye å skryte av. Den er bokstavelig talt et rør du fyrer i og all varmen forsvinner ut pipen med mindre du har ovnsdøren åpen og slipper litt røyk inn i hytten. Det må nok ha vært en økonom som tenkte at dette var et bra tilbud når han fikk de gratis. Jaja. Det er no til å leve med. Tørt er det i hvert fall.

Onsdag - Sjarmøretappen
Da var det bare et par timers gange tilbake til Oban og det koselige backpackerstedet med en ovn som varmer. Siste dagen var egentlig ganske grei; vi fikk sol og slapp unna regnet. Mesteparten av turen gikk imidlertid på planker. Siden dette er en del av New Zealands Great Walks, er det mer som motorvei enn sti.

Vel tilbake i Oban var det vasking av sko og en varm dusj. De er visst strenge på at man må vaske fjellstøvlene når man forlater et område for å ikke ta med seg bakterier og planter til et nytt område. Jaja. Det ble i hvert fall en deilig hamburger til middag på den lokale puben og en liten øl for feire en vel gjennomført tur så langt. Torsdagen gav oss en fin båttur tilbake til fastlandet og vi var klar for nye eventyr.

Bilder kommer