Jul i Nelson

Det blir julefeiring i Nelson.

I dag var vi på kjøretur til Golden Bay og Farewell Spit. Et fint stykke New Zealand. I morgen er det Abel Tasman med padling og bading som står for tur.

Kommer tilbake med mer...

Julestemning

I gaar fant jeg ut at det endelig naermer seg jul. Jeg spiste middag med Lykke ved hennes backpacker. Tilfeldigvis er det en ire som er veldig glad i Skandinavia som eier den og han laget glogg og Guinesskake. Guinesskake var overraskende godt. Etter middag gikk vi til Pontonby og saa paa hvordan husene var dekorert med julelys. Det var blant annet en delfin, en nisse paa surfebrett og en baat. Ved enden av gaten stotte vi paa et kor som sang julesanger. Det var ikke helt det samme som adventskonserten, men folelsen av at julen naermer seg kom for forste gang. Til slutt endte vi opp ved Telecoms Santa Phone. Det var et 28 m hoyt juletre laget av vaier og lys og rundt var det fire telefonbokser hvor man kunne gaa inn aa ringe til julenissen aa si hva man onsket seg til jul. Naar man saa la paa roret gikk det et lyssignal fra telefonboksen og opp til toppen av juletreet og hele treet laget et lysshow. Det faktisk kun en uke til jul!

North Island

Da var det tid for en liten oppsummering av de siste dager. Naa er jeg i Auckland paa en internett cafe og i morgen kommer Mamma og Birgitte. Det har vaert to gode uker siden jeg forlot Dunedin. Naa har jeg ogsa faatt hybel i Dunedin! Jeg har et sted aa bo igjen fra januar!

Etter besoket paa White Island trodde jeg det skulle bli vanskelig aa finne noe som kunne overgaa det. Uansett, siden naa var blitt hektet paa vulkaner, fant vi ut at vi skulle beholde et vulkansk tema og kjorte tilbake til Rotorua og den duften av hydrogensulfid (ogsaa kjen som raatne egg) var umulig aa unnvaere. Etter en daarlig natt paa BASE i Rotorua og desperat planlegging fant vi ut at vi igjen skulle prove aa kjore opp tl Tongariro. en bar og hoy musikk odela mye av nattesovnen. Aldri mer BASE!

Saa vi kjorte opp til Tongariro og gikk inn til Ketetahi Hut hvor vi la fra oss sekkene og tok med oss kamera opp mot skyene og Mt Doom. Det var en tur i et mystisk maanelandskap. Veldig spesielt og vakkert. Dessverre forble Mt Doom gjemt i skyene, men kanskje neste gang. Saa vi motte returnere til hytten og vaar 'luksusmiddag'.

Neste dag gikk vi tilbake i lett regn og kjorte ned til solen ved Taupo. Var sekretaeer Lykke fant oss et fint lite backpacker sted kalt Rainbow Lodge, mens Jonas og Anne sto for kartlesing og jeg kjorte. Arbeidsdeling. Etter aa ha lagt tingene inn i vaart nye hjem tok vi en liten fjelltur for aa faa utsikt over Taupo. Til middag laget vi grillmat, nam, og jorbaer med flote til dessert, nam.

Tirsdag klarte Jonas aa overtale meg til aa bli med aa hoppe fallskjerm. Jeg var sykt nervos i det jeg skulle ut av flyet, men da jeg forst var i fallet var det saa mye mer annet aa gjore enn aa nyte det. Det var sinnsykt! g naar fallskjermen endelig loste ut kunne jeg ta en kikk paa Taupo og Tongariro fra luften. Skulle hatt kameraet der oppe! Nydelig utsikt.

Onsdag tok vi bussen til Auckland og naa venter jeg paa at mamsen og Birgitte skal komme. Auckland har forresten ikke saa mye aa by paa.

Tilbake i New Zealand

Hei. Da har jeg vært en uke i Australia med sol og sommer før det var tilbake til den kalde hverdagen i New Zealand. Det virkelig deilig med en varm uke med sommervær. Vi var noen dager i Sydney før vi tok toget til Katoomba og Blue Mountains National Park. Her tilbrakte Rich og jeg tre dager med Tereza mens vi utforsket området. Det kommer vel bilder og detaljer etter hvert.

Da Jonas og jeg fløy inn til Wellington ble vi ønsket velkommen til "Windy Wellington", noe som kunne føles på flyet. På vei fløy vi over Abel Tasman og Nelson, hvor det var skyfritt og sol (der skal jeg feire jul), men da vi kom til Wellington ble vi innhyllet i skyer. Etter en dag i Wellington skulle vi kjøre nordover til Tongriro, men der var så dårlig vær at vi fortsatte opp til Bay of Plenty. Så i dag var på turistcruise til White Island, New Zealands mest aktive vulkan. Vi fikk instruksjoner om hva vi skulle gjøre om det ble utbrudd! Det var svært spesiell opplevelse.

Gassmaske og hjelm var obligatorisk

Anne foran den grønne syre sjøen. PH ca -0,5 til -1,0

Kokende gjørme omringet av svovel avsetninger. Dette stedet må ha vært riktig bra for pirater; her har man valget mellom å bli kokt i gjørme, dypet i syrebad eller røkt i vulkanske gasser. Herlig!

Mine tre danske venner jeg nå reiser med. Jonas, Anne og Lykke. Så de siste dager har jeg snakket mer dansk enn engelsk, egentlig nesten bare dansk.

Thanksgiving

Da har jeg opplevd min første "amerikanske" thanksgiving. Helt amerikansk var det jo ikke siden vi ikke var i USA og vi manglet resten av familien. Vi var i alle fall 8 personer hvor av fire var fra USA og vi prøvde å følge noen av tradisjonene; en stor kalkun, masse mat og bordbønn. Det er i hvert fall fint og møtes og spise en stor middag sammen.

Nå har jeg også booket sommerhus for julen i Nelson. Hurra! Det føles litt rart at det blir varmere og varmere jo nærmere jul jeg kommer, men det er vel bare en vanesak. På onsdag reiser jeg til Sydney, Australia for en uke og så videre til Wellington og er i Auckland 18. desember for å møte mamma og Birgitte. Jeg skal prøve å oppdatere underveis. Håper dere har en fin advent hjemme i Norge.

Tilbake i Dunedin

Hei og haa, jeg har sommerferie naa. Har akkurat vaert paa en 8-dagers tur i Fiordlands. Det vil si vestkysten, og det var en rimelig vaat fornoyelse. Rich og jeg provde oss paa 'the Dusky Track' som gaar gjennom hjertet av Fiordlands National Park ned Dusky Sound. Vi fikk imidlertid ikke fullfoert den planlagte ruten paa grunn av snofall og vi maatte kave oss gjennom sno opp til livet paa vei tilbake. Det var uansett en flott tur, men fra naa av er vi lei av New Zealands skog og skal heretter finne turer som foelger rygger over tregrensen. Kommer tilbake med mer detaljer etter hvert.

2. desember reiser Rich og jeg til Sydney, Australia paa jakt etter litt skikkelig sommer. I mellomtiden haaper jeg aa finne en hybel for neste semester og proeve litt surfing.

Sommerferie

Da var siste eksamen vel overstått og sommerferien står for tur. Først skal jeg imidlertid flytte ut. Stress. Når det er gjort, sånn ca på onsdag, så blir det en tur til Fiordlands National Park og fottur i 8 dager før jeg igjen er tilbake i Dunedin. Forhåpentligvis kan jeg finne en ny hybel i løpet av morgendagen og finne et passende sommerhus til mamma og Ditte kommer ned.

Jeg er tilbake

Hei. Nå har jeg dessverre hatt det litt travelt det siste med innleveringer og eksamener. Nå er to eksamener overstått og alle innleveringer levert. Siste eksamen er på mandag i prosess optimisering. De tre siste dagene har jeg vært på tur i Mt Aspiring Nationalpark. Fantastisk vær og virkelig sommerfølelse. Jeg skal prøve å komme med full rapport fra den siste tiden etter hvert som eksamensperioden er over. Gleder meg til sommerferie, men jul og sommer gir fremdeles en rar følelse av at noen mangler.

Klatring og en kveldstur til halvøyen

Nå som våren er kommet fant Rich og jeg ut at det var på tide å prøve klatremulighetene i området. Dessverre har vi ikke tau, så det blir nok bare buldring enn så lenge. Vi dro uansett til Long Beach for å prøve litt og etter et par turer merket vi forbedring. Jeg blir sterkere!

Richs venn Luke kom i går, så i dag ble det en tur til halvøyen for å se etter pingviner og sjøløver. Det kom ikke så mange pingviner, men det var noen hissige sjøløver.

Ølsmaking og picnic i de botaniske hager

Har vært litt småforkjølet i det siste så det har ikke blitt noe turer. Forrige helg hadde vi ølsmaking av Emersons øl. Denne helgen var det Green Man som sto for tur. Det mye rar smak man kan få ut av øl. Det ene ølet vi testet smakte søtt med blanding av banan og sjokolade, litt som bananasplit. Det var egentlig ganske godt.

Lørdagen hadde vi en liten picnic til de botaniske hager. Det var en fin vårdag med en utmerket lunsj. Trenger vel ikke å ta seg til så mye mer på en lørdag.

Midsemesterferie del 2 - Fiordlands

Etter å ha kommet tilbake til fastlandet var planen å kjøre vestover og ta en rute kalt the Humpridge Track. Da vi kom til Tuatapere for å få litt mer informasjon om turen og kjøpe hyttepass, ble vi imidlertid fortalt at stien var stengt pga uvær. Det hadde visst kommet en halvmeter nysnø på ryggen og det var et helikopter ute for å lete etter noen som var i området. Det viste seg i ettertid å være noen jeg kjente.

Så det ble dessverre ikke noe tur på oss der, så vi bestemte oss for å være turister og la veien nordover langs Southern Scenic Route mot Te Anau. Vi stoppet på nesten hvert eneste turistpunkt markert og tok bilder og nøt det fine været. Til slutt fant vi et backpackersted langs Lake Te Anau.

Fredag
Det viste seg at selv om vi hadde hatt fint vær på Stewart Island, så hadde det ikke vært så fint lenger vest og stort sett alt over 800 m var dekket i snø, så vi måtte finne oss i å ta en tur i litt lavere liggende områder. Til slutt fant vi en liten fjelltopp mellom alle de andre høye toppene på 919 m som var mulig å bestige. Key Summit ligger langs veien mot Milford Sound, som forøvrig også var stengt, og gav oss utsikt mot i alle retninger.

Tilbake i Te Anau var det franskmennene sin tur til å varte opp med spaghetti med tomatsaus. Så mens franskmennene skulle ha seg en liten vil og en røyk, tok Jonas og jeg en liten runde i Te Anau. Te Anau er et lite sted, koselig sted med alle nødvendige fasiliteter, til og med egen kino. Det var riktig nok kun en kinosal og d viste Brüno denne uken. Siden det var varmt og vi hadde en følelse av sommer, så måtte vi kjøpe is. Kuleis. Og den var stor. En kule er var omtrent like stor som tre norske og jeg betalte 3 dollar eller ca 14 kroner for 2 kuler! Jeg elsker isen i New Zealand.

Lørdag - Cruise i Dusky Sound
Det var endelig lørdag og lørdag er hviledag så vi bestemte oss for å ta et cruise til Dusky Sound, en av New Zealands store fjorder. Etter en rask tur over Lake Manapouri var det over i buss for å bli fraktet ned til Deep Cove, innerst i Dusky Sound, men først fikk vi en tur ned til vannkraftverket. Det var vel stort sett det samme som i et norsk vannkraftverk, men for de som er interessert ble strøm først produsert her 1969 og det har syv turbiner og generatorer med en samlet kapasitet på cirka 850 MW og årlig produksjon på 4800 GWh. Fallet er imidlertif kun på 166 m og de bruker Francisturbiner med runnerdiemeter på 3.2 m. Det morsomste var imidlertid bilde fra den siste ladningen da de sprengte tunnelen. De hadde visst brukt litt for kraftig ladning så hjelmene til alle de fine herrer og andre inviterte ble blåst av hodene. Manapouri utbyggingen er imidlertid kjent i New Zealand som første gang man gjorde motstand mot en utbygging og ble hørt. Den opprinnelige planen gikk ut på å heve Lake Manapouri 30 m, noe som ville medført oversvømmelse av flere små øyer med unikt fugleliv. Folk protesterte og ble hørt. Det var første gang folk virkelig engasjerte seg i miljøvern og det markerte starten for New Zealands miljøvernbevegelse. Manapouri er i dag ikke demmet opp og vannet som ikke går gjennom turbinene renner ut i elven som har utløp på andre siden av vannet.

Fra kraftverket gikk turen opp over Wilmot Pass før turen gikk ned verdens bratteste vei til Deep Cove. Vi hadde en liten halvtime å kikke rundt på mens båten ble gjort klar (Det virket som et enkeltmannsforetak for det var samme karen som kjørte både båt og buss), vandret vi litt rundt og så på den andre store, fancy cruisebåten som forøvrig var mye dyrere, men ikke hadde en så lang tur som vi hadde, og tok bilder av en New Zealandsk fugl.

Så var båten klar og det var bare å nyte våren mens vi tøffet utover fjorden. På veien passerte vi vakre fossefall og små øyer, bratte fjellsider og svaberg. Det var som å være hjemme. Halveis ut i fjorden kom vi forbi en fiskerhytte. Den skulle egentlig ikke vært bygget, men siden den lille øyen den lå ved var glemt (ikke tegnet inn på kartet) da Fiordlands ble verdensarvområde og siden det står ingen bygninger på land eller vann grunnere enn 0.5 m, så slapp de unna med å bygge den på påler som står en meter under vannflaten. Sleipt.

På vei tilbake nøt vi livet på soldekket foran og hvilte litt før kjøreturen hjem igjen. Det var en flott tur og jeg fikk litt hjemlengsel.

Bilder kommer

Midtsemesterferie del 1, Stewart Island

Helt sør, like utenfor kysten av Invercargill ligger Stewart Island. En forholdsvis stor øy med rundt 300-400 fastboende og den tetteste populasjonen av kiwifugler og det eneste stedet man kan se kiwifugler i dagslys.

Fredag - avreise?
Dette kunne like gjerne vært fredag 13. Jeg fikk låne bilen til Kate siden hun likevel var på Tonga og fant med et flatt hjul. (F#¤&#¤#). Det ble nok ikke avreise den dagen. Som om ikke det var nok, møtte ikke de to franskmennen til avtalt tid selv de hadde hatt hele dagen på å pakke og jeg hadde brukt en halv time, etter jeg hadde levert oppgaven min (som forøvrig ble bedre enn forventet). Jaja. Kunne det bli verre? Ja. Det manglet sveiv til heise opp bilen og alle stedene hvor de kunne fikse dekk var stengt. Det var bare å gå hjem å lage seg mat og sove ut.

Lørdag - avreise. Forsøk 2
Dekket er fikset og på plass og vi er på vei. Jonas fra Danmark, Raphael og Simon fra Frankrike og jeg. Stewart Island here we come! Etter noen timers kjøretur, ankom vi Bluff. Herfra skal vi ta båt til Stewart Island. På grunn av vind og dårlig vær i Sørishavet var det 4-5 m høye bølger. Hurra. Det var bare å sette seg ned å sove, mens barna fikk være våkne. En time senere var vi vel fremme og slappet av foran peisen på et lite backpacker sted.

Søndag - Flat, flatere, flatest
Vi fikk skyss med en båt så vi skulle slippe noen dagsetapper og kjørte oppovr elven til Freshwater. Herfra vandret vi på tvers av Stewart Island mot vestkysten og utsikt mot Antarktis. Det begynte med noen store gjørmehull (som vi kom til å se mer av de neste dagene). Det var greit og flatt i starten. Etter hvert kom fikk vi noen glimt av omgivelsene, men skogen var tett. Sakte gikk det oppover, hele 30 m på 7 km!! Før det gikk nedover 30 m på de neste 8 kilometerene!! Så høydemeter tror jeg aldri jeg har gått i løpet av en dag. Til og med Oslo er ikke så flat!! Og denne veien skulle vi tilbake dagen etter. Jaja, det var bare å nyte middagen og gå på utkikk etter kiwifugler i løpet av kvelden. Dessverre så vi ingen, men en tysker vi traff var ute hele natten og kikket og kom ikke tilbake før vi var stått opp. Heldigvis så han fire stykk.

Mandag - Langt sør
Ettersom vi bare kom til å bruke 3-4 timer på å gå tilbake til Freshwater tok vi og vandret noen timer langs stranden. Dette var egentlig den fineste delen av turen. Vinden blåste kaldt fra sør, skydekket endret seg stadig og vi var de eneste menneskene i mils omkrets. Så langt sør kommer jeg nok ikke på en stund. De er forresten veldig glad i å legge ut planker i New Zealand, så nesten halvparten av stien til Freshwater gikk på planker.

Tirsdag - En vandring gjennom skog
Tirsdag startet med et brak! Lynet slo ned like ved hytten og hele hytten ristet og franskmennene skrek. De hadde stort sett ikke sovet i løpet a natten på grunn av voldsom vind og regnvær. Det var visst storm i kastene, men når frokosten var spist stoppet regnet og vinden. Det var forøvrig havregrøt til frokost hver dag og selv om franskmennene var litt skeptisk, så spiste de. Kanskje mest fordi de ikke hadde kjøpt med seg nok brød.

Dagen ble middels lang, litt fuktig og ganske gjørmete. Det var egentlig ikke spesielt spennende og vandre i dryppende skog og kikke på gjørmehull, men jeg kunne fryde meg over at jeg var tørr. Og flire litt av franske amatører. Simon hadde bare joggesko, mens Raphael visste at 'erfarne' franskmenn går på fjelltur i jeans. De hadde riktignok lånt seg gamsjer for å holde gjørmen ute, men selv om de sa de hadde brukt gamasjer tidligere visste de ikke hvilken vei de skulle tas på. De gikk de to første dagene med gamasjene bak-fram før jeg synes det ble fordumt å ikke si ifra. De var overlykkelige for å komme fram til hytten, gjennomvåte fordi de ikke hadde en skikkelig regnjakke eller regnbukse (enda jeg hadde spurt om de hadde regnjakke og bukse før vi dro). Mens jeg laget mat, tørket Jonas klær og franskmennene sto utenfor å røykte noen blad (tror det var hasj eller noe for de var alltid lystige etterpå), som var det eneste de hadde klart å holde tørt.

Hyttene på New Zealand er ikke akkurat det samme som hjemme i Norge, standarden er mye lavere. Heldigvis har de madrasser, om enn ikke så gode som hjemme, men ellers har de stort sett ingenting. Ingen sofakrok, ingen komfyr, ingen stoler, ingen gryter, ingen kopper og fat, men "innlagt" vann har de fra en stor tønne som samler regnvann utenfor. Vedovnen er heller ikke mye å skryte av. Den er bokstavelig talt et rør du fyrer i og all varmen forsvinner ut pipen med mindre du har ovnsdøren åpen og slipper litt røyk inn i hytten. Det må nok ha vært en økonom som tenkte at dette var et bra tilbud når han fikk de gratis. Jaja. Det er no til å leve med. Tørt er det i hvert fall.

Onsdag - Sjarmøretappen
Da var det bare et par timers gange tilbake til Oban og det koselige backpackerstedet med en ovn som varmer. Siste dagen var egentlig ganske grei; vi fikk sol og slapp unna regnet. Mesteparten av turen gikk imidlertid på planker. Siden dette er en del av New Zealands Great Walks, er det mer som motorvei enn sti.

Vel tilbake i Oban var det vasking av sko og en varm dusj. De er visst strenge på at man må vaske fjellstøvlene når man forlater et område for å ikke ta med seg bakterier og planter til et nytt område. Jaja. Det ble i hvert fall en deilig hamburger til middag på den lokale puben og en liten øl for feire en vel gjennomført tur så langt. Torsdagen gav oss en fin båttur tilbake til fastlandet og vi var klar for nye eventyr.

Bilder kommer

Min første 3D modell

Vi prosjekt om design av hus i forhold til energieffektivitet. Så først hadde vi en øvelse i bruk av programmet. Senere kommer en modell av et skikkelig hus fra Dunedin.

Familietur til Oamaru, steinsafari

Søndag. Anishas bestefar hadde tilbudt oss en omvisning til områdets beste geologiske formasjoner, eller steinsafari. Etter en liten kjøretur til Duntroon, et lite sted midt mellom ingenting. Duntroon minnet egentlig mest om et western sett, med et steinsenter og kafeen 'The Flying Pig Cafe' som attraksjoner. Det var riktig nok en gammel smie der og så vi fikk ta en kikk på.Duntroon sentrum. Smien nærmest og 'The Flying Pig Cafe' i rosa.

Så bar det videre til noen huler med Maori tegninger, før vi kom til Elephant Rocks. Elephant Rocks er kalksteinformasjoner som tidligere var havbunnen. Bildene sier el det meste.

Huletegninger fra en Maori stamme. Iwi betyr stamme på maori.

Philip studerer huletaket

Elephant Rocks

Det var også såvidt begynt å sette opp et filmsett for en film som egentlig utspiller seg i Palestina. Hmm. Er det billigere å lage 'Palestina' i New Zealand enn å dra til Israel.

Jens beundrer utsikten fra en av de store steinene

Vi avsluttet vår geologiske reise ved deler av settet for innspillingen av den første Narnia filmen.I dalen bak meg hadde Aslan og hans tilhengere leir i den første Narniafilmen

Familietur til Oamaru

Da var det tid for en familietur, med kusiner og fetre, til Oamaru. Foruten Anisha, Kate og jeg, kom fetter Jens fra Sverige, fetter Philip fra Sveits og kusine Tereza fra Tjekkia. Oamaru er en liten by ca halvannen time nord for Dunedin hvor min samboer Anisha kommer fra. Hennes foreldre er så gjestfrie at vi for alle bo i deres store hus. Dette blir en bra studenttur; gratis overnatting og gratis mat en hel helg!

På vei opp svingte vi innom Moeraki boulders. Denne gangen var lavvann, så vi kunne se enda flere steiner enn sist jeg var her. Etter en haug bilder dro vi videre for å se på pingvinene som kommer inn når solen går ned. Vi hadde en liten spasertur først siden det ennå var en stund til solen gikk ned. Det var dessverre litt for mørkt til å fotografere pingvinene, men de var der.

Kate leker nyklekket modell
Tereza
Anisha, Jens, Kate, eg og Tereza poserer elegant på de glatte steinene
Philip i et ensomt øyeblikk
Mens vi venter på pingvinene...... fant Philip en ny venn

De har forøvrig mang rare skilt i New Zealand
Utsikt mot Oamaru

Så var det middag. Deilig middag...

Broren til Anisha, Josh, kjører oss til en bursdagsfest for en av Anishas venner. Josh er 17 år og den stolte eier av 5 biler, hvor en er mer en samling deler enn bil. Kun en er imidlertid registrert for kjøring på veien. Den går under tilnavnet "Death trap" ettersom speedometeret ikke fungerer, er stylet og har en trimmet motor. Den har selvfølgelig også et overdimensjonert stereoanlegg, med en bass som fyller halve bagasjerommet.

Oamaru er også kjent for ha mange politibiler ute på vakt, spesielt på fredags- og lørdagskvelder og ettersom vi kjører rundt i stylet bil får vi en politibil med blinkende lys bak oss. Josh er rask med å stoppe motoren og etter ha vist førerkortet og politimannen har sjekket registrering og WOF (Warrant of Fitness) får vi kjøre videre. Vi må imidlertid vente til politiet har kjørt, ettersom Josh' bil har en ulovlig høylytt motor. Hmmm!

Rugby: All Blacks - Wallabies
All Blacks spiller en dårlig kamp og ligger under med 9 poeng 15 min før slutt, men får inn et spark og en try (tilsvarende touch down i amerikansk fotball) og vinner. Dette lover til å bli en bra kveld.

Våren kommer

Endelig, våren er på vei.

Personlig rekord i websurfing

Ny beste notering: 56 faner åpne samtidig! Litt fordi internett er treigt, bare 500 kbps og litt fordi jeg skriver om tre ting samtidig. Det blir uansett tre fine essay om atomkraft, vannkraft potensial i NZ og solenergi.

På ski i Queenstown

Hurra, jeg skal på ski! Queenstown, here I come! Sammen med Richard og Claudia som jeg har vært på tur med før, Steph fra USA og Luana fra Brasil. Queenstown er kjent som New Zealand ekstremsporthovedstad og ligger like inne mellom de store mektige fjellene, like ved Lake Wakatipu. Det er først og fremst mest turister som prøver alt fra mountain biking, strikkhopp, ski, fjellturer, fisking og jetbåter. De er mest kjent for at det var her de begynte med strikkhopping.

Vi bestemte oss for å dra til Remerkables for å stå på ski siden det var billigst. Etter å vandret rundt litt i Queenstown, fant vi et sted å leie ski. Det er jo ikke helt det samme som skiene hjemme, men de duger vel. Vi var heldige med været, men dessverre ikke like heldige med snøforholdene. Steinhardt. Så Richard og jeg brukte tiden før lunsj på å lære litt skikjøringskunster til Steph og Luana som ikke hadde stått på ski før.

Etter lunsj dro Richard og jeg opp i de brattere bakkene for å lete etter bedre forhold, men det var isete og hardt nesten overalt. Til slutt fant vi en liten skyggeside som hadde myk snø. Hurra!

I løpet av kvelden fant vi også ut at Queenstown er et skikkelig fest sted. Det var musikk og fest utenfor hele natten. Litt slitsomt når jeg vil sove. Men det ble uansett en fin helg, med sol og ski.

Luana og Steph nyter solen

Utsikt fra Remerkables


Richard

Claudia viser sine kunster på snowboard

Gratulerer med dagen Birgitte

I dag har jeg laget skikkelig sjokoladekake for å feire bursdagen din Birgitte. Gratulerer med dagen lillesøster! Det ble en spesial kiwi utgave, med kiwi sammen med sjokoladefyllet. De andre hilser og sier kaken smakte veldig godt. Jeg glemte desverre å ta et bilde.

En lang uke er over

Endelig helg. Ferdig med nesten alle oppgaver og har gjennomført min første presentasjon på engelsk. Fikk kun et spørsmål, så det må vel bety at jeg har sagt alt det fornuftige som burde sies. Bare litt mer jobb med min artikkel om kull-til-væske teknologi så kan jeg ta skikkelig helg. Men nå skal vi ut å spille fotball til solen går ned.

Soloppgang

Om jeg har sagt det før, så skader det ikke å si det igjen; Jeg har det beste rommet i huset. I dag våknet som vanlig av at solen var på vei opp, men det er ikke alltid soloppgangen er like vakker. Dette måtte bli en bra dag.

Mandag igjen

I dag var det tilbake på skolen, igjen. Det var riktig nok ikke så gale. Kun en forelesning før vi skulle ut å kikke på bygninger til prosjektet. Vi skal evaluere hvordan ulike bygninger er plassert i forhold sol, skygge og omgivelser. Skal senere lage en 3-D simulering av en bygning.

Mount Cook Area og Lake Tekapo

Hurra, forkjølelsen er over og jeg skal på tur. Lenge før solen hadde tenkt å titte over horisonten var vi på vei nordover i retning av Mount Cook. Mount Cook er New Zealand høyeste fjell på litt over 3700 meter. Vi hadde riktignok ikke tenkt oss på toppen, men vi ville ta det vakre fjellet i nærmere betraktning. Soloppgangen ble passert litt for fort etter min smak, men det ble no et bilde likevel.

Soloppgang i 100 km/t

Fotostopp. Dit og litt til skal vi.

Bilen var en gammel, svart Citroen av den sorten man kan justere høyden på understellet. Fancy, eller? Med sine myke fjæringer smøg den seg i hvert fall elegant mot målet. Etter noen korte fotostopp og en lunsjpause i Omarama var vi riktig vei helt til vi mistet avkjørselen til Mount Cook. Det var bare å snu ved nærmeste avkjørsel. Den første avkjørselen var imidlertid en rasteplass og utsiktspunkt, så vi tenkte å ta en stopp for å ta noen bilder. Stoppe er imidlertid lett å glemme når man har vakker utsikt, så med litt for stor fart traff Peter steinkanten (Peter fra USA altså, ikke meg). Det virket til å ha gått fint, men vi fant fort ut at det var gått hull på dekket. Skulle turen vår ende allerede her?

Bryan prøver å holde luften i dekket

Det var i hvert fall fin utsikt der vi punkterte. Lake Pukaki med fjellene i bakgrunnen

Nevnte Peter visste ikke om bilen hadde reserve dekk, eller hvor man fant det. Det så mørkt ut. En fortvilet Peter løp etter hjelp. Heldigvis var det en erfaren nordmann med som hadde skiftet dekk før! Etter litt romstering i bagasjerommet viste det seg at verktøyet var her og dekket var festet under bilen. Så etter noen minutter var vi tilbake på veien igjen. Hurra!

Mount Cook Village. Endelig framme! Nå var det bare å spenne på seg fjellstøvlene og legge i vei. Men utfordringene var ikke over; Bryan (Hong Kong) og Marcel (Tyskland) hadde lånt fjellsko og Bryan hadde klarte det kunststykke å få med seg to sko til venstre fot. Riktig nok er det noen som man skulle tro hadde to venstreføtter, men ingen som bruker to venstre sko så vidt jeg vet. Hmm. I stedet for å ta turen opp til Müllers hut, ble det en daltur inn Hooker Valley til Mount Cook. Hvorfor navnet Hooker Valley er ikke gått å si, men det finnes vel en naturlig forklaring. Uansett, vi nådde dagens mål: å ta Mount Cook i nærmere øyesyn. Det er et flott fjell. Jeg skal i hvert fall tilbake hit.

På vei inn Hooker Valley. En stilig hengebro.

Bryan, Marcel og Peter i Hooker Valley med Mount Cook i bakgrunnen

Etter å kommet tilbake til bilen var det på tide å finne overnatting. Vi hadde bestilt, men hvor? På grunn av litt viderekobling og rot med telefonnr hadde vår mann, Marcel, glemt å spørre hvor herberge befant seg. Akkurat nå føler jeg meg litt som Egon Olsen; omgitt av amatører. Etter en ny telefonsamtale fant vi ut at vi måtte kjøre et lite stykke til Lake Tekapo, hvor vi endelig kunne lage mat og sove lykkelig.

Neste morgen ble turen lagt til nærmeste fjelltop, Mount John. Et utsiktspunkt mot fjellene i nord og vest og slettene i sør. Det minner litt om Rohan fra Ringenes Herre. Rohan er riktig filmet et stykke lenger sør, men scener fra Pelennor fields og White Mountains foothills er filmet rett rundt hjørnet fra Lake Tekapo. Mount John er forresten plassen for New Zealands største stjerne observatorium. Vi hadde uansett en fin tur og god utsikt.

Meg på toppen av Mt John. Utsikt vestover.

Peter, Bryan og Marcel på toppen av Mt John

Utsikt mot Lake Tekapo

Nesten hjemme svingte vi Moeraki Boulders. Svære runde steiner som ligger langs stranden. Litt som store fotballer. Fascinerende. Ingen er helt sikre på hvordan de ble skapt.Moeraki Boulders: Peter på toppen av en stor stein.

Årets forkjølelse

Mandag kom selvfølgelig forskjølelsen. Det var vel ikke til å unngå når alle samboerne mine er forkjølet. Jeg håper bare den blir kortvarig.

Studiet er her nede er forøvrig mer praktisk rettet enn på NTNU. Her får lov å gå å gjøre ting og må finne opplysninger selv. Første hjemmeoppgave var å evaluere hybelen min i forhold mye energi som er lagret i den og hvor energi som gjennomsnittlig brukes. Tror dette kan bli spennende.

Potluck

I dag snødde det da jeg våknet. Ikke helt det været jeg hadde håpet på. Det er vel første gang jeg opplever at det snør i juli, og jeg hadde tenkt å spille fotball idag. Jaja. Det får bli neste uke.

I kveld var det potluck. Det er den engelske versjonen av at alle tar med seg litt mat. Med så mange ulike nasjonaliteter representert, tror vi var 50 personer tilsammen, så ble det mye rar mat å prøve. Kort oppummert sushi smaker bedre enn forventet så lenge den ikke inneholder tunfisk. Folk er generelt veldig glad i ting med sjokolade, og kiwier har tidenes mest uhygenisk dessert; en slags karamell og sjokolade blanding som man bare drar skjeen eller fingeren for få en smak. Viktig å være først!

Marked og tur til Tunnel Beach

Lørdag morgen betyr marked eller rettere sagt Dunedin Farmers Marked. Så jeg gikk sammen med Anisha og Tereza fra tjekkia. Vi fikk til med se soloppgangen på veien.

Merkelig nok er alt på markedet billigere enn i butikken, så det er vært en tur for å kjøpe frukt og grønnsaker. De hadde mye forskjellig å by på, alt fra franske pannekaker til hjemmebrygget øl.

På markedet traff jeg Richard og Claudia fra USA. Vi fant vi skulle ta en tur til Tunnel Beach. Uten kart og med en amerikaner som hadde det vært der en gang tidligere i bil ble det en slags blåtur, en lang blåtur. Etter ca 2,5 - 3 timer fant vi fram til stranden.

Tunnel Beach består av store klipper. Det heter Tunnel Beach fordi mannen som eide stranden ville at barnene skulle kunne leke på stranden, så han laget en tunnel gjennom klippene til sandstranden nedenfor. Aboslutt verd et besøk og det ville vært enda gøyere med litt mer vind. en tur til Tunnel Beach med omvei om Mosgiel. Etter en lang tur ut til stranden klarte vi å få haik tilbake og rakk akkurat inn før regnet kom.

Kveldens høydepunkt ble rugby kamp mellom All Blacks og Australia, som New Zealand selvfølgelig vant.

Tunnel Beach

Cadbury chocolate festival

Hele uken har det vært sjokoladefestival med utdeling av gratis sjokolade. I dag var det tid for Jaffa-race. Man kan kjøpe lodd i form av en nummerert Jaffa-sjokolade. Disse blir så veltet utfor verdens bratteste gate, Baldwin street. Første sjokolade over mållinjen er vinnerloddet. Artig måte å misbruke sjokolade på. Selv om jeg ikke vant noe, fikk jeg i hvert fall gratis sjokolade.

Jordskjelv

Etter å fått mail fra Ditte om tsunamivarsel og lest og sett nyhetene fortelle om jordskjelv på vestkysten av New Zealand begynte vi å koble litt. Jeg hadde ikke vært full på onsdag, jeg hadde bare merket jordskjelvet. Til å være et jordskjelv på 7,8 gjorde det lite skade og i merket det så vidt. Kun materielle skader og en person med moderate skader ble rapportert. Jaja, jeg har ikke noe behov fr å oppleve et større jordskjelv.

Torsdag

Først skole, så joggetur og til slutt internasjonal matfestival.

Etter forelesningen traff jeg Claudia og Richard som lurte meg med på marked. Man kan jo ikke gå på marked uten å kjøpe noe, så siden jeg hadde glemt alle luene mine hjemme fant jeg ut at jeg måtte kjøpe en. Det ble en stor strikkelue i blått og grønt. Meget vakker. Et godt kjøp.

Etter en liten lunsj dro Kate og jeg på en rolig joggetur til de botaniske hager. Minnet litt om Arboretet. Sikkert enda finere når våren kommer og ting begynner å blomstre. Uansett jeg klarte å løpe meg vill i virrvarret av stier. Tror jeg skal løpe samme vei tilbake neste gang og ikke prøve å finne en raskere. Det ble til slutt en fin joggetur.

Siden det var internasjonal matfestival gadd vi ikke lage middag, men gikk for å prøve litt spennende mat for en billig penge. For meg ble det ekstra billig siden jeg oppdaget at jeg hadde fått for mange bonger i forhold til det jeg betalte. Hurra!

Etter jeg var god og mett og hadde spandert litt, lurte vi på om det var på tide å gå ut. Det endte med at alle kom hjem til oss, siden Toroa er kjent som stedet det er varmt. Det er først og fremst fordi strømmen er inkludert i leien. Det ble en interessant kveld. Ettersom Megan (min samboer) er fra Zimbabwe og Eiki (den første islendingen jeg er blitt kjent med) ble med, så ble det en interessant diskusjon om økonomi og politikk på Island, New Zealand, i Europa og Zimbabwe. Kort oppsummert: Eiki (bildet, med grillet svin på spyd) var veldig glad for at det var et land i verden som hadde en mer ødelagt økonomi enn Island.

Midtukefest

Om de har fadderuke her som i Norge vet jeg ikke, men det er i hvert fall mange fester og tilstelninger. Så etter jeg traff Philip fra Sveits litt tidligere i dag inviterte han meg like godt med på fest sammen med resten av samboerene mine.

Etter et meget kort vorspiel på grunn av kulden (de fleste boliger er rimelig kjølige i New Zealand), la vi avgårde til en New Zealandsk fest. På veien plukket vi opp en svenske som het Jens. Artig kar. Bildet er av Jens og Anisha.

Jeg fikk inntrykket av at kiwifester er litt roligere enn norske. Huset vi havnet i, eller rettere sagt utenfor til å begynne med, så helt jævlig ut. Flasker, ølbokser, oppvask og klær lå strødd. Oppvasken hadde visst bare stått noen dager og flaskene var fra forrige fest kunne den joviale verten opplyse. De hadde bare latt ting stå siden vi likevel skulle ha fest i dag. Jaja, jeg ville ikke bodd her. Og godt vi begynte ute. Vi bar sofaen ut og slo oss ned rundt det lille bålstativet som faktisk gav god varme.

Mens jeg satt der på sofaen følte jeg plutselig at alt begynte å bevege seg litt. Jeg følte kanskje det var litt tidlig å føle at ting ristet etter en 0,33 boks med øl. Philip kunne imidlertid ikke kjenne noen vibrasjoner, så han mente jeg var full. Hmm...

Etter hvert som det begynte å gå tomt for tørr ved ble det kjøligere og kjøligere, og til slutt var det slefølgelig noen klarte å velte stativet. Da var det bare å trekke innenfor. Som avslutning på kvelden klarte en av beboerne og snuble og slå hull i veggen med hodet. Bare innerveggen riktignok. Det var i hvert fall nok til å skjønne hvorfor New Zealandske hus er kalde. Ingen isolasjon mellom ytterveggen av tre og gipsplatene. Brr... Glad jeg bor på et varmt sted.

onsdag

Nå har jeg vært i to forelesninger og det ser ut til at vi kommer til å være mellom 5 og 15 studenter i hvert fag. Behagelig. Noen av øvingene virker faktisk spennende og de er med virkelighetsrettet enn i Norge.

Universitet minner forresten litt om Gløshaugen, men det ligger da ikke på en haug, men i en dal og det renner en elv gjennom campus. Hovedbygget (som stod ferdig i 1878) har riktig nok et meget respektabelt klokketårn. En tårn er jo noe et hvert anstendig universitet bør ha.

Ettersom jeg var tidlig ferdig med forelesning kunne jeg ta turen inn til sentrum for litt sightseeing og kjøpe joggesko. Man må jo ha sko til å løpe i. Joggetur i morgen.